Jeg har prøvd å skrive dette innlegget flere ganger, men ordne har stokket seg, og historien har ikke gjenspeilet følelsene. Å skrive noe så følsomt og sårt er ikke enkelt, og ved å skrive, og ikke fortelle er det leserens oppgave å tolke. Det er det for så vidt uansett, men når du har menneskene foran deg er det enklere å se om ordene du sier gir inntrykket du så gjerne vil formidle. Jeg gir det likevel en sjanse fordi jeg gjennom min manns handlinger har fått æren av å se hvor viktig og etterlengtet dette temaet er.

Det er min tur til å fortelle, og det er min tur til å dykke i følelsene. De fleste av dere tror nok at denne teksten skal handle om den dagen vi fikk vite at vi ikke kunne få barn uten hjelp, og på et vis har dere rett. På den andre siden hadde jeg hatt en uggen følelse i flere måneder, og de tre siste ukene før vi oppsøkte gynekologen var harde for meg. Jeg kjente på en sorg jeg ikke visste hva var, og da beskjed kom var det som en lettelse. Det varte uheldigvis bare i noen sekunder, og i det jeg kikket på min bedre halvdel skjønte jeg at dette kom til å bli tøft.

Jeg husker jeg lukket øynene og tenkte «hvorfor oss?» I bakgrunn kunne jeg høre hvordan gynekologen allerede hadde begynt å fortelle oss om prosessen videre, men eneste jeg hadde i hodet var spørsmålet om hva verden ville med å servere oss dette. Jeg kom til meg selv i det han spurte om det var religiøse eller andre grunner som hindret oss i å få hjelp -Nei hikstet, sa Ole. Jeg ristet på hodet, og sa jeg ikke visste. Vi hadde ikke snakket ordentlig om det, og tenkte at den avgjørelsen måtte vi ta om/når problemet dukket opp. Jeg hadde likevel aldri sett for meg å skulle ta avgjørelsen på et kontor fullt av plast-vaginaer, og kondomer, og det gjorde vi heller ikke.

Ole og jeg er i mange situasjoner rake motsetninger. Når han viser følelser, vil ha nærhet og trøst, fremstår jeg sur og iskald, og det var jeg kanskje også. Jeg var rasende på verden, og tanken på å stikke meg selv i magen med en sprøyte var nok til å få meg uvel. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, og endte med å ta heisen opp og ned de 6 etasjene flere ganger før vi bestemte oss for å gå tilbake på jobb. Vell fremme på jobb satt jeg meg ned ved kontorpulten, og der ble jeg sittende og stirre på ingenting i det som føltes som en evighet. Det var rart å se hvordan verden gikk videre som om ingenting hadde skjedd, mens vår verden nettopp var blitt snudd på hodet.

Jeg vet ikke når, eller hvordan, men jeg innså jeg at det løfte jeg ga min mann om å leve sammen i gode og onde dager aldri før hadde betydd så mye. Han trengte meg mer enn noen gang, og min frustrasjon og sinne måtte jeg legge til side. Da vi gikk fra jobb til bilen var jeg ikke lenger sur, og jeg var ikke lei meg for jeg visste at livet hadde gitt oss en utfordring, og gave som vi kom til å lære en hel masse av.

To be continued