Slik handler du inn til en sunn piknik på 1,2,3

I dag tittet solen endelig tilbake til Trøndelag, og det kunne ikke passet bedre ettersom det er VM i Rallycross på Hell. Denne lørdagen har vært så innholdsrik at det nesten kjennes som flere dager, men jeg sier ikke nei takk til en fridag i morgen altså. Vi har tilbrakt ettermiddagen på Rallycross, og undertegnede fikk hjertet i halsen opptil flere ganger. Vers var det da ene bilen mistet hjulene og snurret rundt, men heldigvis gikk det bra med sjåføren.

Slike dager som dette med sol, sommer og festligheter er uvurderlige, og så uendelig gode-  Det er bare en ting jeg alltid synes er like krevende, og det er maten. På arrangementer som i dag er det ikke enkelt å vite hva maten egentlig inneholder, og selv om det ser sunt ut kan det skjule seg mye rart i mat man ikke lager selv. Det gjør selvfølgelig ingenting en sjelden gang, men når «sjeldenheten» blir regelmessig går det hardt utover kroppen, og det passer dårlig for meg som skal skjerpe kostholdet. Det er også enkelt å tenke at man ikke orker å lage mat selv, og etter en lang dag i solen frister det alltid med en hamburger, eller noe annet junkfood. Da min kjære spurte om jeg ville være med ut å spise i dag, kjente jeg at det stakk i hele meg. Jeg ønsker ikke være hun som alltid sier nei, og hun som alltid har spesielle behov, men heldigvis kjenner han meg så godt at jeg ikke trengte å si mange ordene før han innså at i dag trengte jeg å ha kontroll på maten. Derfor bestemte vi oss for å helle dra på piknik på stranden. På vei hjem dro vi innom butikken, og handlet med oss en sunn piknik på 1,2,3

Handlekurv for en sunn piknik på 1,2,3

  • Vannmelon
  • Smågodt – mini tomat i forskjellige farger, og mini agurk
  • Ruccola
  • Spekeskinke og chorizo – velg en med mindre salt og fett
  • Oliven
  • Tzatziki
  • Ost – Castello med trøffel
  • Potetsalat – velg en med mye potet og lite sukker
  • Økologisk fiberbaguette glutenfri
  • + Strimet svinekjøtt vi stekte før vi dro

Vi dro på Muruvik, en nydelig strand knappe 4 km fra døra vår. Hver gang jeg er her lover jeg meg selv og bli flinkere til å bruke den fantastiske plassen. Det er virkelig en perle, og balsam for sjelen. Vi rakk akkurat å nyte kveldsolen, spise god mat, og nyte litt etterlengtet kjærestetid før vinden blåste opp, og det var på tide å pakke sammen, og vende snuten hjem. En perfekt slutt, på en perfekt dag.

Fortell oss gjerne hvordan du løser kostholdet på dager som dette- Er du flink til å tenke gode løsninger, eller blir det ofte ukontrollerte restaurantbesøk? 

Husker dere meg?

Hei dere, Ole her. – Husker dere meg?

Jeg er den andre halvparten i Sætnanskjøkken, ja han dere knapt ser fortiden. Jeg har vært med å lage noe av maten, men den siste tiden har min kone tatt seg av det aller meste. Jeg har savnet å skrive til dere, og nå som jeg starter i jobb med andre arbeidstider håper jeg å ha mer tid til bloggen. I skrivende stund står fruen og fotograferer en fiskegrateng jeg nettopp har laget. Vi har blitt som besteforeldrene, spiser middag før de fleste på vår alder står opp, og spesielt dagen derpå. Neida, men når lukten av en god fiskegrateng først har satt seg i huset, må den jo nytes mens den enda er varm.  Jeg hadde egentlig bare lyst til å si hei, og ønske dere en fin søndag. Oppskriften på gratengen skal dere selvsagt få, men først skal den prøvesmakes.  Jeg har forresten veldig lyst til at dere fantastiske lesere forteller oss hva dere ønsker mer av her på bloggen, så hvis dere har forslag må dere bare rope ut

 

På snarlig gjensyn ChefSaetnan

Det er min tur til å fortelle, og det er min tur til å dykke i følelsene

Jeg har prøvd å skrive dette innlegget flere ganger, men ordne har stokket seg, og historien har ikke gjenspeilet følelsene. Å skrive noe så følsomt og sårt er ikke enkelt, og ved å skrive, og ikke fortelle er det leserens oppgave å tolke. Det er det for så vidt uansett, men når du har menneskene foran deg er det enklere å se om ordene du sier gir inntrykket du så gjerne vil formidle. Jeg gir det likevel en sjanse fordi jeg gjennom min manns handlinger har fått æren av å se hvor viktig og etterlengtet dette temaet er.

 

Det er min tur til å fortelle, og det er min tur til å dykke i følelsene. De fleste av dere tror nok at denne teksten skal handle om den dagen vi fikk vite at vi ikke kunne få barn uten hjelp, og på et vis har dere rett. På den andre siden hadde jeg hatt en uggen følelse i flere måneder, og de tre siste ukene før vi oppsøkte gynekologen var harde for meg. Jeg kjente på en sorg jeg ikke visste hva var, og da beskjed kom var det som en lettelse. Det varte uheldigvis bare i noen sekunder, og i det jeg kikket på min bedre halvdel skjønte jeg at dette kom til å bli tøft.

 

Jeg husker jeg lukket øynene og tenkte «hvorfor oss?» I bakgrunn kunne jeg høre hvordan gynekologen allerede hadde begynt å fortelle oss om prosessen videre, men eneste jeg hadde i hodet var spørsmålet om hva verden ville med å servere oss dette. Jeg kom til meg selv i det han spurte om det var religiøse eller andre grunner som hindret oss i å få hjelp -Nei hikstet, sa Ole. Jeg ristet på hodet, og sa jeg ikke visste. Vi hadde ikke snakket ordentlig om det, og tenkte at den avgjørelsen måtte vi ta om/når problemet dukket opp. Jeg hadde likevel aldri sett for meg å skulle ta avgjørelsen på et kontor fullt av plast-vaginaer, og kondomer, og det gjorde vi heller ikke.

 

Ole og jeg er i mange situasjoner rake motsetninger. Når han viser følelser, vil ha nærhet og trøst, fremstår jeg sur og iskald, og det var jeg kanskje også. Jeg var rasende på verden, og tanken på å stikke meg selv i magen med en sprøyte var nok til å få meg uvel. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, og endte med å ta heisen opp og ned de 6 etasjene flere ganger før vi bestemte oss for å gå tilbake på jobb. Vell fremme på jobb satt jeg meg ned ved kontorpulten, og der ble jeg sittende og stirre på ingenting i det som føltes som en evighet. Det var rart å se hvordan verden gikk videre som om ingenting hadde skjedd, mens vår verden nettopp var blitt snudd på hodet.

 

Jeg vet ikke når, eller hvordan, men jeg innså jeg at det løfte jeg ga min mann om å leve sammen i gode og onde dager aldri før hadde betydd så mye. Han trengte meg mer enn noen gang, og min frustrasjon og sinne måtte jeg legge til side. Da vi gikk fra jobb til bilen var jeg ikke lenger sur, og jeg var ikke lei meg for jeg visste at livet hadde gitt oss en utfordring, og gave som vi kom til å lære en hel masse av.

To be continued

Bildedryss fra julaften

Hei dere 🙂

Har dere hatt en fin jul så langt? Det har vi. Ole har vært syk siden før jul, og nå har Thora tatt over stafettpinnene. Det er heldigvis ingenting alvorlig, og vi er nok på beina igjen begge to om ikke så lenge. Det fine med julen er at den stor sett består av avslapping, hygge og god mat, og da gjør det ingenting om formen ikke er helt på topp.

Vi har helt glemt å vise dere bilder fra juleaften, og årets juledessert. Det endte med en fromasjkake med julekrydder, pepperkakebunn og multer. I kampens hete glemte vi å notere ned oppskrift, men den blir garantert laget flere ganger, og da skal vi legge ut oppskriften 🙂

 

Lutefisklag på godt og vondt

God kveld fine folk

De siste gjestene dro for en snau halvtime, og sofakroken er inntatt. I kveld har vi hatt fine folk på lutefiskmiddag, og både fisken og stemningen var upåklagelig. Jeg var faktisk litt nervøs, for i fjor hadde vi alle fire besteforeldrene på lutefisk, og maken til skryt har jeg sjeldent fått. Lista var derfor lagt ekstra høyt, men problemet var at jeg verken husket hvor høy varme jeg hadde ovnen på, eller hvor lenge jeg hadde fisken inni ovnen. – Note to myself: skriv det ned til neste år.

Jeg har inntrykket av at mange damper lutefisken under folie i 30-40min. jeg derimot liker best å salte godt på fisken Ca. 2timer før servering, og når jeg sier jeg salter godt på fisken, så salter jeg til jeg skjemmes, også tar jeg på litt til. Jeg har aldri opplevd at fisken blir for salt. Saltet drar til seg væsken i fisken og bidrar til fast fisk, som flaker seg helt perfekt. Forvarm ovnen til 200grader, og når gjestene kommer setter du en ildfast form med vann i nederst i ovnen, og legger den ferdig salta fisken på stekebrett noen hakk over, og lar den stå i 15min. Da får du etter min mening helt perfekt lutefisk. Jeg tror likevel lutefisk handler mye om tradisjoner, og hvis du fra barndommen har fått servert noe, så er sannsynligheten stor for at du vil ha den akkurat slik bestemor laget den, og det skjønner jeg godt.

Å ha juletradisjoner er så hyggelig, og jeg føler meg heldig som for andre år har fått lov til å samle mine flotte besteforeldre rund bordet, og ikke minst for at de faktisk liker lutefisken jeg lager. Er du glad i lutefisk?  Kona hater lutefisk, men elsker lutefisk lag. Jeg tror det handler mye å tilbringe tid med familien, og at hun får dekke bord. Hun er for øvrig veldig flink på sistnevnte, og imponerer like mye på hvert år. Jeg blir helt fascinert over hvor kreativ hun er, og i år var det en gardin som ble omgjort til en løper. Ble det ikke fint?

Nå skal jeg krype lenger opp i sofaen, med kona i armkroken, og overtale hum til å se enda en episode av how to get away with a murder, Jeg ble tipset om serien like før jul, og vi er allerede på sesong to. Hver sesong har 15 episoder, og jeg tørr ikke regne på hvor mange timer det betyr at vi har vært planta foran tv’n, men det er bare så alt for spennende. Har du sett det? – Hvis ikke anbefaler jeg deg å la vær, iallefall om du vil bevare søvnen, og unngå å bli hekte. Neida, det er verdt det, og å bli hekta på serie er nesten blitt en tradisjon i julen.

 

“Dere kan ikke få barn uten hjelp” sa han, og jeg kunne ikke forstå at hun fremdeles elsket meg

Klokken er over midnatt det er ikke farsdag lenger. Jeg sitter i sengen, og får ikke sove. En dag som dette bringer fram mange tanker. Jeg kan ikke unngå å tenke på om jeg er så heldig å oppleve å bli far. Ved siden av meg ligger min kone og sover, og tanken på hva hun må igjennom for å oppfylle ønske om barn stikker meg i hjertet. At mine genetiske feil skal tvinge hu igjennom hormonbehandlinger, sprøyter og inngrep gjør meg kvalm.

 

Det er over et år siden beskjeden kom, og verden raste. Ord blir fattige, og livet gir ikke mening. Vi var på jobb, hun skjønte det, men jeg var som vanlig optimistisk. Meldingen fra gynekologen tikket inn, og han ba oss om å komme på kontoret. Jeg ante fred og ingen fare, tenkte det var rutinemessig. På veien bortover skalv hun som et aspeløv, og holdt hånden min som om det stod om live og død, og det gjorde det også, men det visste vi ikke enda.

 

«Dere kan ikke få barn uten hjelp»- sa han, og etter det husker jeg ikke et eneste ord av hva han sa. Jeg husker bare at det var min feil, og at feilen lå hos meg. Jeg gråt, hun var iskald, og selv om alt jeg ville var å synke ned i jorden å bli der dro vi tilbake på jobb. Da vi endelig kom i bilen åpnet øynene mine seg som en foss, og det gikk både to og tre timer før jeg klarte å kjøre den 30min lange turen hjem. Turen tok for øvrig ikke 30min, for jeg måtte flere ganger svinge til siden og ta meg sammen.
Trygt hjemme var jeg utrøstelig, og hva hun sa har jeg fortrengt. Alt jeg tenkte var at jeg hadde ødelagt drømmen hennes, og at jeg var grunnen til at hun ikke skulle oppleve å bli mor. Jeg var ikke mann nok, og det hadde jeg fått bekreftet svart på hvitt.

 

Jeg kunne ikke skjønne at hun fremdeles elsket meg. Jeg kunne ikke begripe at hun ville ha meg- jeg var jo ikke verdt noen ting. De neste månedene brukte jeg på å overbevise meg selv om at jeg ikke var bra nok, og ved gjentatte anledninger ba jeg hun gå fra meg. Jeg gråt, hver eneste dag- flere ganger om dagen, og litt etter litt sank jeg så dypt at jeg knapt ønsket å leve. Det var ikke selve tanken på livet uten barn som gjorde meg trist, men hva slags mann kan ikke gi sin egen kone barn? Jeg mistet manndommen min, og gravde min egen grav. Plutselig var ting som tidligere var uvesentlig så viktig, og jeg søkte trøst i jobben. På jobb mestret jeg ting. Hjemme var jeg kun en mann uten M. En person uten livsgnist, og glede. Det gikk så langt at jeg ikke kjente meg igjen. Jeg smilte, men inni meg var jeg helt tom. Ingen forstod hvorfor jeg var trist, og de få som visste om problemet vårt skjønte ikke problemet. De prøvde å trøste meg. De prøvde og støtte meg, og oppmuntre oss, men jeg sankt dype og dypere, og på et tidspunkt var jeg så langt nede at jeg blir redd bare av å tenke på det.

 

I dag, over et helt år etter sjokk-beskjeden klandrer jeg ikke meg selv lenger. Hatet er ikke like intenst, og situasjonen er ikke like sår. Veien opp fra det svarte hullet har vært lang, og kan ikke beskrives i en enkel tekst. Jeg kan endelig se min bror være far for sin sønn uten å få en klump i halsen, og heller være takknemlig over å få være onkel. Jeg skriver ikke dette for å få støtte, eller lesere, men på min reise til mørkets land og tilbake har jeg ikke møtt noen eller lest noe som har forstått meg, eller som har fått meg til å innse at jeg ikke er alene. Å ha dårlig sædkvalitet er ikke et valg, det er ikke selvforskyldt og det kan ikke være tabu og skambelagt. Jeg skulle ønske flere snakket åpen om dette. Jeg kan ikke noe for situasjonen vi er i, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å gjøre den til noe bra, og da må vi tørre å snakke om det!

7 gode grunner til å lage mat fra bunn

God mandag. Håper dere har hatt en fin start på uken, og er klar for en ny uke med god og sunn mat. Vi har planelaggt masse spennende oppskrifter, og gleder oss til å dele de mer dere. Vi kickstarte uken med 7 gode grunner til hvorfor vi lager all maten vår fra bunn. Har du andre grunner til å lage mat fra bunn? Fortell dem til oss 

  • Man har full kontroll over hva man spiser, og ser med egne øyne hva som går i gryta
  • Det er morsommere å ta med barna på matlagingen, skape minner på kjøkkenet, og lære dem om råvarer
  • Man unngår unødvendige og skulte tilsetningsstoffer
  • Det er billigere i lengden fordi du blir mer bevisst
  • Man blir mer bevisst på hva man spiser, og oppdager fort om det er ensformig
  • Ferske råvarer smaker friskere! Fersk sitron smaker for eksempel friskere enn den på flaske, og ferske grønnsaker er mer smaksrike enn tørkede
  • Man blir kjent med råvarene, og blir bedre på å lage mat

 

Vi har en stor gladnyhet

Tidligere i uken var vi på et spennende møte med Stjørdals-Nytt, som gikk over all forventning. Frem til jul kommer vi til å ha ukentlige mattips på http://www.s-n.no/. Dette er en stor gladnyhet som vi er stolte av å fortelle. Å få dele våre mat glede med andre setter vi enormt pris på, og tar oppgaven på alvor. Vi brenner for kortreist mat, og lokale råvarer, og ønsker at folk skal bli flinkere til å bruke det lokalmarkedet har å by på. Vi er også opptatt av å følge sesongen, og fremover har vi mye spennende i vente.
Vi begynner allerede i dag, og nå som potetferien går mot slutten måtte det selvsagt bli en potet-og purreløksuppe 
Trykk HER for å se oppskriften

#Hverdagsfit & #ChefSaetnan 

 

Vår lille ville grønnsakshage

Fin utsikt, og nok plass til grønnsaker i hagen var det vi ville ha, og jammen fikk vi i pose og sekk da vi kjøpte huset. Ingen av oss hadde erfaring med å dyrke grønnsaker, og vi klarer ikke engang å holde liv i en kaktus, men det gjorde det hele enda mer spennende. Prosjekt-grønnsakshage begynte allerede da vi flyttet inn i april 2016, men før vi visste ord av det var det for sent, og planene ble lagt på is over vinteren. Det vil si, vi diskuterte flittig om solforhold og jordsmonn, og drømte oss bort i bilder av vakre bognende grønnsakshager gjennom hele vinteren. På et tidspunkt var vi begge overbevist om at vi minst måtte ha en grønnsakshage på størrelse med en fotballbane, men da jeg oppdaget at den stakkars grønne kvasten i vinduskarmen var knusktørr, og potten full av vann, innså vi at vi måtte nedskalere.

Da vårsolen tittet frem fikk vi tak i pallekarmer, og de neste par dagene førte Ole solstatestikk for å finne ut hvor vi skulle plassere dem. Alt var klart, og i år skulle vi ikke bli for sene, og det ble vi heller ikke. Få dager senere våknet vi opp til frost, og den manglende julesnøen hadde meldt sin ankomst 5måneder for sent. I starten tenkte vi at det kom til å gå fint, men da vi kunne plukke frosne tomater måtte vi gjøre noe, og i kampens hete (kulde) prøvde vi desperat å skyve de inn verandadøren. I ettertid ser jeg at det hadde vært en dårlig løsning å dele stuen med to store pallekarmer, og er glad for at vi ikke fikk det til. Jeg har sjeldent sett min mann så bekymret, og etter noen dager ofret han ullteppene våre i et forsøk på å redde plantene.


Lenge så det mørkt ut, og mange av plantene bar preg av kulden, men Ole ga ikke opp, og hver eneste morgen gikk han rett ut for å se om de hadde det bra. Jeg er nok ikke like interessert i å se «gresset gro» og hadde i grunn gitt litt opp. Plutselig kviknet de til, og vokste i rekordfart. De små plantene våre var ikke lenger små, og blomkarsen som jeg trodde skulle dø, hadde tatt over hele pallekarmen. Faktisk hadde den sped seg så mye at urtene ved siden av verken hadde fått vann eller luft, men bortsett fra den ene har samtlige overlevd.

Å ha grønnsakshage har gitt mersmak, og selv om vi har gått på samtlige nybegynnerfeil har det vært morsomt, og spennende. Man kan gjøre det til et prosjekt for hele familien, og de minste kan være med å plante, og lære om grønnsakene. Dessuten smaker det hundre ganger bedre enn de fra butikken.

Neste år skal vi utvide, og prøve oss på mange nye sorter, men først må vi finne ut hvordan vi gjør disse klare for vinteren. Har du erfaring med grønnsakshage, eller vet hvordan vi gjør det, blir vi glad om du legger igjen en kommentar.

#Hverdagsfit

Livet med lærlinger

Den aller første dagen deres på jobb er spennende. De pynter seg ekstra, og sørget for at håret ser bra ut før de går nervøst mot jobben hvor jeg venter på dem. For meg er det en helt vanlig dag. Jeg vet at de kommer, og jeg vet hvor nervøse, spente, og kanskje usikre de er. Hvert år tenker jeg at jeg skal ta meg ekstra god tid til å ta dem imot for å vise dem rundt, og sørge for at det blir en bra opplevelse, men et sted mellom at grønnsakene mine ikke kommer, og at fisken kanskje må sendes i retur forsvinner den muligheten. Da jeg får beskjed om at de har kommet tar jeg på meg det største smilet, og prøver å utstråle varme, og omtanke.
Jeg vet så klart hvem de er, og har hils på de før- noen mer enn andre, men jeg kjenner dem likevel ikke. Noen ganger skjer det uforutsette ting som gjør at jeg etter en kort stund må legge ansvaret over på noen andre. Selv om jeg synes det er kjipt, vet jeg at det er til deres beste, og en varm velkomst skal de få!

De første timene og dagene er viktig, og jeg minner meg på at det er mye nytt for dem. Jeg minner meg på at jeg også har vært der, og at jeg vet hvor vanskelig det er. Noen har knapt vært på et kjøkken før, mens andre tror de er verdensmestere, og jeg vet i grunn ikke hva som er best?

Jeg prøver å se dem som et enkelt individ, og gi dem en tilpasset opplæring som passer for hver og en av dem. Jeg prøver å gi dem trygge rammer, fortelle dem hva de har i vente, og bygge opp under at de to neste årene skal være morsomme, lærerike, og få frem det beste i dem. To år høres kanskje mye ut, men herlighet, tiden går fort, og dessuten leker vi ikke kjøkken – vi må levere topp kvalitet, og hver eneste tallerken som forlater kjøkkenet mitt,  skal ose kvalitet uavhengig om det er fersk førsteårslærling eller en dreven kokk som har laget den.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en magisk formel som gjorde det enklere for dem. Jeg skulle ønske de hørte på meg når jeg forteller dem at det er helt normalt å feile, og at de lærer av det. jeg skulle også ønske at jeg kunne innse at uansett hvor mye jeg tilrettelegger, roser, viser, kjefter, og oppmuntrer, må de igjennom den kjipe perioden. Hvert år like før jeg river meg i håret, og er i ferd med å gi opp, kommer det et vendepunkt. Plutselig har de klart å sortere tankene i hodet, og skjønt hvordan man smaker til rettene. Så kommer de med nykvessete kniver, og da er det brått jeg som må ta meg sammen for å henge med. Slik blomstrer de en stund, før det igjen blir alvor.
Akkurat da det virkelig begynner å bli morsomt, er det på tide å sende dem opp til fagprøve.
Noen av dem takler presset bedre enn andre, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg står for at mine lærlinger er verdig et fagbrev.
Et kokkefagbrev handler ikke om å lage den beste sausen, eller steke det perfekte kjøttet, og det handler heller ikke om å skrive de beste menyen med de mest fancy navnene eller å klare flest mulig tilberedningsmetoder. – Det handler om å ha forståelse for matlaging. Det handler om å ha kunnskap om faget, og ha lyst til å gi hver enkelt gjest (uavhengig av allergier, eller spesialkosthold) en uforglemmelig matopplevelse.

I løpet av mine to år som kjøkkensjef har jeg fulgt opp seks lærlinger, og jeg har blitt like glad for hver telefon om at de alle har bestått fagprøven med glans på første forsøk. Jobben har de gjort selv, og jeg er så imponert!  Det har vært, og er en ære å få jobbe med lærlinger.
I kveld skal vi feire fire nye fagarbeidere, tre kokker, og en servitør. – Det gleder jeg meg innmari til.

#Chefsaetnan

Pin It on Pinterest