Den aller første dagen deres på jobb er spennende. De pynter seg ekstra, og sørget for at håret ser bra ut før de går nervøst mot jobben hvor jeg venter på dem. For meg er det en helt vanlig dag. Jeg vet at de kommer, og jeg vet hvor nervøse, spente, og kanskje usikre de er. Hvert år tenker jeg at jeg skal ta meg ekstra god tid til å ta dem imot for å vise dem rundt, og sørge for at det blir en bra opplevelse, men et sted mellom at grønnsakene mine ikke kommer, og at fisken kanskje må sendes i retur forsvinner den muligheten. Da jeg får beskjed om at de har kommet tar jeg på meg det største smilet, og prøver å utstråle varme, og omtanke.
Jeg vet så klart hvem de er, og har hils på de før- noen mer enn andre, men jeg kjenner dem likevel ikke. Noen ganger skjer det uforutsette ting som gjør at jeg etter en kort stund må legge ansvaret over på noen andre. Selv om jeg synes det er kjipt, vet jeg at det er til deres beste, og en varm velkomst skal de få!

De første timene og dagene er viktig, og jeg minner meg på at det er mye nytt for dem. Jeg minner meg på at jeg også har vært der, og at jeg vet hvor vanskelig det er. Noen har knapt vært på et kjøkken før, mens andre tror de er verdensmestere, og jeg vet i grunn ikke hva som er best?

Jeg prøver å se dem som et enkelt individ, og gi dem en tilpasset opplæring som passer for hver og en av dem. Jeg prøver å gi dem trygge rammer, fortelle dem hva de har i vente, og bygge opp under at de to neste årene skal være morsomme, lærerike, og få frem det beste i dem. To år høres kanskje mye ut, men herlighet, tiden går fort, og dessuten leker vi ikke kjøkken – vi må levere topp kvalitet, og hver eneste tallerken som forlater kjøkkenet mitt,  skal ose kvalitet uavhengig om det er fersk førsteårslærling eller en dreven kokk som har laget den.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en magisk formel som gjorde det enklere for dem. Jeg skulle ønske de hørte på meg når jeg forteller dem at det er helt normalt å feile, og at de lærer av det. jeg skulle også ønske at jeg kunne innse at uansett hvor mye jeg tilrettelegger, roser, viser, kjefter, og oppmuntrer, må de igjennom den kjipe perioden. Hvert år like før jeg river meg i håret, og er i ferd med å gi opp, kommer det et vendepunkt. Plutselig har de klart å sortere tankene i hodet, og skjønt hvordan man smaker til rettene. Så kommer de med nykvessete kniver, og da er det brått jeg som må ta meg sammen for å henge med. Slik blomstrer de en stund, før det igjen blir alvor.
Akkurat da det virkelig begynner å bli morsomt, er det på tide å sende dem opp til fagprøve.
Noen av dem takler presset bedre enn andre, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg står for at mine lærlinger er verdig et fagbrev.
Et kokkefagbrev handler ikke om å lage den beste sausen, eller steke det perfekte kjøttet, og det handler heller ikke om å skrive de beste menyen med de mest fancy navnene eller å klare flest mulig tilberedningsmetoder. – Det handler om å ha forståelse for matlaging. Det handler om å ha kunnskap om faget, og ha lyst til å gi hver enkelt gjest (uavhengig av allergier, eller spesialkosthold) en uforglemmelig matopplevelse.

I løpet av mine to år som kjøkkensjef har jeg fulgt opp seks lærlinger, og jeg har blitt like glad for hver telefon om at de alle har bestått fagprøven med glans på første forsøk. Jobben har de gjort selv, og jeg er så imponert!  Det har vært, og er en ære å få jobbe med lærlinger.
I kveld skal vi feire fire nye fagarbeidere, tre kokker, og en servitør. – Det gleder jeg meg innmari til.

#Chefsaetnan