Klokken er over midnatt det er ikke farsdag lenger. Jeg sitter i sengen, og får ikke sove. En dag som dette bringer fram mange tanker. Jeg kan ikke unngå å tenke på om jeg er så heldig å oppleve å bli far. Ved siden av meg ligger min kone og sover, og tanken på hva hun må igjennom for å oppfylle ønske om barn stikker meg i hjertet. At mine genetiske feil skal tvinge hu igjennom hormonbehandlinger, sprøyter og inngrep gjør meg kvalm.
Det er over et år siden beskjeden kom, og verden raste. Ord blir fattige, og livet gir ikke mening. Vi var på jobb, hun skjønte det, men jeg var som vanlig optimistisk. Meldingen fra gynekologen tikket inn, og han ba oss om å komme på kontoret. Jeg ante fred og ingen fare, tenkte det var rutinemessig. På veien bortover skalv hun som et aspeløv, og holdt hånden min som om det stod om live og død, og det gjorde det også, men det visste vi ikke enda.
«Dere kan ikke få barn uten hjelp»- sa han, og etter det husker jeg ikke et eneste ord av hva han sa. Jeg husker bare at det var min feil, og at feilen lå hos meg. Jeg gråt, hun var iskald, og selv om alt jeg ville var å synke ned i jorden å bli der dro vi tilbake på jobb. Da vi endelig kom i bilen åpnet øynene mine seg som en foss, og det gikk både to og tre timer før jeg klarte å kjøre den 30min lange turen hjem. Turen tok for øvrig ikke 30min, for jeg måtte flere ganger svinge til siden og ta meg sammen.
Trygt hjemme var jeg utrøstelig, og hva hun sa har jeg fortrengt. Alt jeg tenkte var at jeg hadde ødelagt drømmen hennes, og at jeg var grunnen til at hun ikke skulle oppleve å bli mor. Jeg var ikke mann nok, og det hadde jeg fått bekreftet svart på hvitt.
Jeg kunne ikke skjønne at hun fremdeles elsket meg. Jeg kunne ikke begripe at hun ville ha meg- jeg var jo ikke verdt noen ting. De neste månedene brukte jeg på å overbevise meg selv om at jeg ikke var bra nok, og ved gjentatte anledninger ba jeg hun gå fra meg. Jeg gråt, hver eneste dag- flere ganger om dagen, og litt etter litt sank jeg så dypt at jeg knapt ønsket å leve. Det var ikke selve tanken på livet uten barn som gjorde meg trist, men hva slags mann kan ikke gi sin egen kone barn? Jeg mistet manndommen min, og gravde min egen grav. Plutselig var ting som tidligere var uvesentlig så viktig, og jeg søkte trøst i jobben. På jobb mestret jeg ting. Hjemme var jeg kun en mann uten M. En person uten livsgnist, og glede. Det gikk så langt at jeg ikke kjente meg igjen. Jeg smilte, men inni meg var jeg helt tom. Ingen forstod hvorfor jeg var trist, og de få som visste om problemet vårt skjønte ikke problemet. De prøvde å trøste meg. De prøvde og støtte meg, og oppmuntre oss, men jeg sankt dype og dypere, og på et tidspunkt var jeg så langt nede at jeg blir redd bare av å tenke på det.
I dag, over et helt år etter sjokk-beskjeden klandrer jeg ikke meg selv lenger. Hatet er ikke like intenst, og situasjonen er ikke like sår. Veien opp fra det svarte hullet har vært lang, og kan ikke beskrives i en enkel tekst. Jeg kan endelig se min bror være far for sin sønn uten å få en klump i halsen, og heller være takknemlig over å få være onkel. Jeg skriver ikke dette for å få støtte, eller lesere, men på min reise til mørkets land og tilbake har jeg ikke møtt noen eller lest noe som har forstått meg, eller som har fått meg til å innse at jeg ikke er alene. Å ha dårlig sædkvalitet er ikke et valg, det er ikke selvforskyldt og det kan ikke være tabu og skambelagt. Jeg skulle ønske flere snakket åpen om dette. Jeg kan ikke noe for situasjonen vi er i, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å gjøre den til noe bra, og da må vi tørre å snakke om det!
